Referat fra medlemsmøte 8. mars 2023
Møtet ble avholdt i Klokkermuseet på Nauen med i alt 65 til stede.
Svein Åge Wærhaug-Mathisen ønsket velkommen.
Kveldens foredrag: Kai -Samuel Vigardt – «De reisende – én av fem minoriteter i Norge».
På 90-tallet ble det gitt en definisjon på hvem som utgjør nasjonale minoriteter i Norge – de «reisende» var én av dem. Deres historie er nærmere «170 års historie med assimilering og forsøk på folkemord».
Slektsforskning på denne gruppen er viktig metode til forskning på Romanifolkets kultur og historie. Deres identitet er knyttet til kjennskap til deres egne slekter – mange bortsatte barn søker sin familie og sine røtter.
Noen «fakta»:
- Romanifolket/tatere er den offisielle betegnelsen på gruppen.
- Folkegruppen teller noen tusen mennesker
- Det er en nomadisk folkegruppe med opphav i India
- Har eget språk
- Er tradisjonelt håndverkere eller handelsfolk
- Musikken er sentral
- Har 500 års historie i Norge
- Enhetsbetegnelse er særlig reisende eller vandri.
Språket og DNA-forskning i dag gjenspeiler reiser; Det er forskjellige teorier omkring opphavet – noen mener det er jødisk, andre mener opphav er egentlig på de russiske steppene. Teolog/samfunnsforsker Eilert Sundt mener opphavet er å finne i Asass i Asyria.
I kildene finner vi ulke betegnelser knyttet til romanifolket: Før 1850 ble det brukt yrkestitler som f.eks. messingsmed, hesteskjærer, blikk- eller kopperslager og gjørtler. Man ser så at dette endrer seg med assimileringspoitikken utover på 1800-tallet: Etter 1897 er det brukt betegnelsen «omstreifer», ikke yrkestitler.
Vigardt hadde videre i sitt foredrag en interessant – og viktig – gjennomgang av bakgrunn og praktisering av politikk og prosess som medførte tvangsassimilering på oppdrag av staten fra 1897 og helt frem til 1989.
Sentralt i denne prosess var «Norsk misjon blant hjemløse», opprettet som «Foreningen til Motarbeidelse av Omstreifervæsenet» i 1897. Misjonen ble av Kirkedepartementet gitt i oppdrag å sørge for assimileringen av romanifolket. Misjonen ble opphevet så sent som i 1989.
Det ble gjennomført omfattende registreringer og kartlegging av de ulike slektene, med egne protokoller for hver slekt. Eksempel knyttet til telling av omstreifere i 1927 – «for å ha bedre kontroll med og derigjennom regulering av det omfattende omstreifer- og løsgjengeruvesen i vårt land».
Misjonen opprettet barnehjem; barn ble regelrett fjernet fra sine familier og omplassert, ofte uten at familiene fikk informasjon. Videre ble det opprettet arbeidsleire og arbeidet for å få fast bosted for omstreifere.
Vigardt brukte egen slektshistorie for å eksemplifisere utøvelse av de overgrep som ble utført mot romanifolket under det meste av 1900-tallet.
I 1992 kom store avisoppslag, som «Arkivskandale over arkiv over tatere i Arbeiderbladet – minner om nazistenes jøderegister». En viktig oppreisningsprosess kunne begynne.
I 1993 utkom «Romanifolkets ordbok. Det finnes omfattende arkivmateriale om de ulike slektene – som beskrevet innledningsvis er identiteten knyttet til slekt, og viktig for de mange som søker etter opphav.
Etter foredraget var det mange som benyttet anledningen til å stille spørsmål; Det var stort engasjement blant tilhørerne.
Til stede var også Nora Christin Pettersen, barnebarn til Tater-Milla: Jenny Emilie Pettersen. Hun var en sentral person for romanifolket (ref. Dagfinn Grønosets bok «Tater-Milla, Stor-Johans datter»). Nora kunne fortelle om familie/historie og viste også til den viktige rollen folkemusikken har innen kulturen – og fremførte en vise.
Det ble servert kaker og kaffe – og det tradisjonelle lotteri ble avholdt.
Etter den «formelle» del av kvelden, ble det besluttet at det opprettes et «arkivhjørne» på slektssenteret basert på kveldens tematikk.
8.mars 2023,
Eli Ulriksen
