Torsdag 8. mars holdt Vestfold Slektshistorielag medlemsmøte på Nauen

Referat. Torsdag 8. mars holdt Vestfold Slektshistorielag medlemsmøte på Nauen, Barkåker. Styreleder Egil Theie fra Horten åpnet møtet med å ønske velkommen og introduserte kveldens foredragsholder Kristian Hunskaar fra Digitalarkivet. Temaet denne gang var ”Ord og uttrykk fra slektshistorien og deres betydning”. Styreleder orienterte først om databaser som nå er tilgjengelige for medlemmene. Den største er lister som medlem Else Sofie Angelin har utarbeidet og som inneholder slektsinformasjon fra dødsannonser i Tønsberg Blad for perioden 1873 – 2016.  Videre også fra annonser om fødsler, vielser, konfirmasjoner m.m. De øvrige basene inneholder oversikt over personer som var berørt av bombingen av Vallø i april 1945 samt tilgang til gamle utgaver av Aftenposten og Dagbladet.   Kristian Hunskaar, kjent som en seriøs genealog, fikk så ordet og trollbant oss med et informativt foredrag om de som eide jorden og bondegårdene, hvem kunne bruke og drive disse og samt titler og status personene hadde i bondesamfunnet. Etter svartedauden og fram til 1600-tallet var det god tilgang på jord, men utover 1700-tallet økte befolkningsveksten og det ble kamp om å sikre seg gård og levebrød. Gruppen Bønder sto øverst i hierarkiet og hadde høy status. Han var enten Selveier med egen gård, Leilending, Selveier og leilending i kombinasjon eller Lottbruker/halvingsbruker. Leilendingene hadde livstidskontrakt som var sterkt rettslig beskyttet og kunne gå i arv. Det var trygt om kirken eide gården, men utrygt om eier solgte gården og ny eier ønsket å drive. Leilendingen hadde ikke forkjøpsrett og måtte være med på budrunden og ta opp lån. Han hadde dårlig mulighet til å nedbetale lånet, maktet ofte kun å dekke rentene. En lottbruker/halvingsbruker var forpaktere på åremål. Grupper med lavere status var Husmann, Inneste, Dagarbeider, Håndverker, Tjenestefolk og Løsgjenger. Husmannen var i eldre tid en rydningsmann, medbruker i lavere skatteklasse/bruker av en liten gård eller kårmann. Senere oppsitter på husmannsplass med eller uten jord, arbeidshusmann som betalte med arbeid og kunne tilkalles mot lønn, bygselhusmann som betalte leie og arbeidet med håndverk eller fiske etc. Innerste tilhørte ”underklassen”. De bodde på gården og disponerte et rom eller en seng, og arbeidet til livets opphold. Dagarbeider arbeidet fra dag til dag eller et kortere tidsrom, og bodde til leie. Håndverker var gjerne skomaker, smed, møller m.m. eller var en ekstra levevei for husmenn og innerster. Tjenestefolkene, yngre barn på husmannsplasser eller eldre ugifte personer, var ekstra arbeidskraft på gårdene og hos embetsmenn. Løsgjengere var personer uten fast bopel og levevei. Siden løsgjengeri ble forbundet med tigging og kriminalitet kunne slike personer jages bort av stoddefogden eller bygdevekteren, dvs. en tjenestemann som på bygdas vegne holdt kontroll og orden. I siste del av foredraget redegjorde Hunskaar for andre eiendomsuttrykk, bl.a. Bygsel som på gammelnorsk betyr å byggja, dvs. å leie bort jord. Senere defineres Bygsel som både å leie bort og å ta jord i leie. Avgiften for leien ble kalt Førstebygsel og Tredjeårstake ved forlengelse. Dersom flere eide gården, var det kun den med den største gårdsparten som hadde bygselsretten. Denne eierparten var derfor spesiell verdifull. Hunskaar gikk også inn på forholdet mellom odel og åsetesrett. Hunskaar ble takket for sitt foredrag og kvelden ble avsluttet med kaffe og vafler samt utlodning av gevinster.   Sekretæren
Lukk meny